"Inland Empire" David Lynch (2006)

I dag fikk jeg meg endelig til å sette på David Lynchs, til nå, siste spillefilm. Som så mange andre cineaster var Lynch det helt store for meg noen år tilbake. Den kule, røykende fyren med hvitt hår og spikerstemme som står bak en hel haug med filmer som har inntatt kultstatus gjennom årene. Jeg glemmer aldri den kule Sailor Ripley (Nicholas Cage) i Wild at Heart, den grusomme Frank Booth (Dennis Hopper) i Blue Velvet og den forførende Audrey Horne (Sherilyn Fenn) i Twin Peaks selv om disse er tilnærmet en dråpe i havet tatt i betraktning Lynchs enorme og mangefasetterte karaktergalleri gjennom tidene.

Vanskelig?

Mannen har laget filmer i et stort spenn, fra Eraserhead til The Straight Story. Mye av hans fokus har dog lagt seg et sted midt i mellom disse to ytterpunktene i hans karriere. Der Eraserhead er en drømmeaktig og kryptisk metafor for mannens frykt knyttet til farskap, er  -The Straight Story nettopp det, rett frem en roadmovie der en gammel mann vil møte sin bror på andre siden av USA før han dør, dette riktignok med en gressklipper som fremkomstmiddel. Bortsett fra noen avvik her og der kan man si Lynchs fokus etter Blue Velvet i større grad har blitt mer ukonvensjonell og kryptisk. Dette ser man i de filmene (serien) jeg ramset opp innledningsvis, fulgt opp av Lost Highway og Mulholland Dr.  Han blander kronologier, bruker en hel haug av sin subjektive symbolikk og mye av hans senere verker gir publikum selv oppgaven med å fylle ut «uforklarlige» narrativer. Lynch spiller på tilskuerens underbevissthet og leker ofte med våres forventninger. Han har senere blitt gallionsfiguren til et fenomen kalt «Mindfuck» på grunn av disse valgene. Mange har kritisert Lynch for dette, da de hevder han setter form foran handling (og dermed «sminker grisen»). Disse tendensene hos Lynch har gjort at det har tatt meg tid å skulle sette meg ned i tre timer med noe som visstnok skulle være hans minst tilgjengelige film til nå. Lovnadene har virket både for og imot filmen da jeg kun liker en «utfordring» når jeg «orker».

I forhold til Inland Empire blir det litt tafatt å skulle beskrive det iøynefallende plottet, men jeg kjører på: Filmen tar for seg en voksen skuespiller, Nikki Grace (Laura Dern) som får en etterlengtet hovedrolle i en film. Denne filmen i filmen er en historie om forbudt kjærlighet mellom protagonisten «Susan Blue» (Nikki Grace) og hennes motspillers karakter «Billy Side» (Devon Berk spilt av Justin Theroux). Denne tematikken trekkes også utenfor filmen i filmen da skuespillerne også trekkes mot hverandre til tross for farene det kan føre med seg da vår heltinne er gift med en skummel type. Nikki/Susan befinner seg plutselig i et forvirrende skille mellom fiksjon og virkelighet etterfulgt av noe man kan tolke som en to timers tur i sin egen underbevissthet. Laura Dern returnerer fra Wild at Heart og gjør en virkelig utfordrende rolle her, måten hun klarer å gi liv til alle de sidene av samme personen gjennom filmen imponerer.

Der Lynch tidligere har hatt en veldig stilfull/påkostet estetikk i mye av sine tidligere verker (spesielt i Mulholland Dr. og Lost Highway) velger han her og filme mye med håndholdt digitalkamera nesten i en Von Triersk ånd. Dette valget virker finurlig da filmen virkelig tar steget lenger ut av komfortsonen enn de tidligere filmene og likevel velger en mer realistisk kamerastil. Likevel er dette ingen «Kitchen Sink» portrettering av det underbevisste da Lynch stadig overlapper bilder og bruker både animerte effekter og stadige brudd med rom og tid – som seg hør og bør. For å ha det på det rene føler jeg med kritikere av filmen, da den virkelig er et mareritt, men som noen kommenterte, løst hentet fra mubi.com «The best nightmare i've ever had». For under et lappeteppe av overflateliggende handling dreier filmen seg egentlig om en bearbeidelse av et traume, de som har hatt ett kan kjenne seg igjen i at det neppe er en behagelig prosess, men det skaper en utrolig lettelse ved veis ende. Det var iallefall den følelsen jeg satt igjen med etter filmen, som jeg tør kalle et virtuost mesterverk. Dette er ekspressiv filmkunst på høyt plan.

En vurdering av filmen er, som alltid med film, en subjektiv handling. Sjelden treffer denne sannheten mer presist enn her. Filmen spiller på det underbevisste, noe Lynch har god erfaring med da han hevder «Mindfullness»- og « Transcendental» meditasjon har gitt han fortrinn når det kommer til innsikt i denne. Dog er denne underbevisstheten individuell hos den enkelte tilskuer og man kan ikke regne med at alle kryptiske signaler blir like godt plukket opp av alle, folk er forskjellige. Da dette ikke er noen vitenskap kan man diskutere frem og tilbake hvor treffende dette er, men en ting er sikkert og det er at Lynch vet hvordan man skal «trykke på knapper», noen av scenene i denne filmen skremte meg mer enn noen skrekkfilm noensinne har oppnådd.

En fullverdig tolkning av filmen vil nok bli vanskelig å få til, da den graver seg dypt inn i hjernens irrganger. Uansett hvor langt man måtte komme på denne prosessen har fortsatt filmen kvaliteter, særlig for de traverserte i Lynchs samlede verker. Dette fordi den inneholder fortsatt en del av Lynchs kjente referanser, den kule musikken, cameos av tidligere karakterer og det røde sceneteppet vi så hjertefølt ble kjent med i tidligere verker. Lynch slutter sirkelen godt her fra sin første til sin siste spillefilm.

"The Killing" Stanley Kubrick (1956)

Jeg har som alle andre en stor fascinasjon for Stanley Kubrick, da han har laget flere av tidenes beste filmer, og dette innen svært forskjellige sjangere. Han har flere gigantiske titler, og det er ikke å skjule at flere av disse skygger over hans tidligere verker for de aller fleste. Det er ikke særlig lenge siden jeg så både Paths of Glory og Lolita (57 og 62) og ingen av de skuffet i det minste, det var derfor med store forventninger jeg satte meg godt til, maksimerte bildet og trykket på play.

Som vanlig med Kubrick får man aldri helt servert det samme flere ganger, denne gangen var det en såkalt «Heist» film i noir stil. Det første som møtte meg var en narratør og en liten porsjon forvirring da denne introduserer oss for brikkene i dette intrikate spillet. En veddeløpsbane skal ranes av en gjeng bestående av ansatte, politi og kriminelle. Planen er feilfri, men som tradisjon tro inneholder denne, som andre noir verk en femme fatale som lurer sin dumme mann til å røpe planen. Opportunisten får med seg sin yngre kjæreste til å rane den opprinnelige gruppen etter deres forventede suksess og komplikasjonen er et faktum.

Det merkes fort at dette er en film skapt av et geni «in the making». Scenene virker perfekt skutt, dialogen er smart og hastigheten passer som hånd i hanske for et «heist». Den er spennende, artig og overraskende. Det eneste jeg reagerer litt på er valget av narratør, da dette skaper en grad av distanse mellom oss og filmens karakterer, men det er likevel tydelig at narrasjonen har inspirert mye senere film som Snatch og Jackie Brown. Det kan fort også tolkes at denne sekvensen har inspirert en viss Nolan?

Ingen ting å klage på rundt filmens «pace», men fortellerstemmen ødelegger altså litt for meg, selv om det er vanskelig å si hvordan det ellers skulle blitt gjort. (Stemmens opphav avdekkes, slik jeg tolker det senere i filmen, så den har i utgangspunktet en forankring i universet, men oppramsingen kunne kanskje vært tonet ned). Et annet irritasjonsmoment er filmens kvinneskikkelelse da hun virker å være en parodi på konvensjoner rundt femme fatale, hun virker overdrevet stereotypisk i sin opportunisme og hennes kynisme blir nesten humoristisk. Dette kan kanskje sies å være intendert sett at filmen ikke skyr humor, men det føles ikke like smart og treffende som filmens andre morsomheter.

I en film av Kubrick er det ofte ikke så mye å si, for det er et så solid håndverk at det, hvis det finnes «feil» blir mye enklere å legge merke til de. På tross av disse momentene er filmen veldig underholdende, spennende og artig. Anbefales til alle, med vekt på heist- og Kubrickfans.

"In the House (Dans la Maison)" François Ozon 2012

Da har jeg landet trygt og er i full gang med programmet ved Tromsø Internasjonale Filmfestival, det er mye som skal sees og derfor er det vanskelig å få tatt seg tid til å få skrevet noen ord om alt, men likevel er det en og annen film som tar steget fra «god» til «særdeles» og som derfor føles obligatorisk å formidle videre. En av disse «overraskelsene» her på festivalen til nå er Ozons «In the House». En tittel som fikk meg til å føle meg, om mulig, et ekstra hakk kul når jeg beveget meg inn i kinomørket.

Filmen handler om et lærer-studentforhold ved en videregåendeskole i Frankrike. Vi blir introdusert for den middelaldrende litteraturlæreren Mr Germain (Fabrice Luchini) som klager over nivået blant sine elever til kona Jeanne (Kristin Scott Thomas), under denne seansen overraskes han brått av en utleverende stil levert av den talentfulle studenten Claud Garcia (Ernst Umhauer). Gjennom Claudes skriverier tennes det en gnist og en nysgjerrighet hos Germain som bestemmer seg for å ta Claude under sine vinger for å gjennom dette realisere sin egen mislykkede forfatterkarrière  Gjennom mottoet «man må leve for å skrive» oppfordres Claud til å videre oppsøke en middelklassefamilie han har innyndet seg hos, i kraft av å hjelpe husets sønn med matteoppgaver, med intensjoner om å avdekke familiens fasade for å skildre deres indre problemer. Dette fører til en spennende prosess der skillet mellom fortelling og virkelighet, posisjon og vennskap, havner i konflikt gjennom en stadig voksende voyeurisme delt mellom lærer og student.

Filmen går fra å være en smart komedie som parafraserer mellom fortellertradisjoner i forhold til karakterenes intenderte prosjekt om å utvikles i skribentrollen, til at komedien mørkner til fordel for thrillerelementer der den skildrer karakterenes utvikling i samspill med hverandre og deres fantasier. Dette ikke minst der «geniet» Claude stadig overgår sin lærer og fremtrer mer og mer som en kalkulerende voyeurist.

Ozons evne til å skru sammen fantasi, virkelighet, rom og tid virker uanstrengt og den føles sofistikert uten å skape distanse til et vidt publikum. Den blir en kommentar til prosessen ved å skulle skape en historie og til den kikkermentaliteten vi alle deler. Altså en film som kan anbefales til alle som er glad i fortelling, om så det er i kinomørket eller i lesekroken.

Filmen er plukket opp av Arthaus og vil få norsk premiere 1 juni.

"Searching for Sugar Man" Malik Bendjelloul (2012)

Etter hype fra forskjellige festivaler, repetativ avspilling av Rodriguez «Suger Man» og distrubisjon gjennom «Tour de Force» var det ingen tvil om at jeg skulle få med meg denne dokumentaren. På forhånd visste jeg kun at den skulle ta for seg «den beste artisten jeg aldri hadde hørt om», spennende nok.

Filmen tar for seg den myteomspunnede, under-undergrunnsartisten Sixto Rodriguez. Rodriguez blir i filmen sammenlignet med Bob Dylan og beskrevet som et geni da han opererte som folkrock musiker på slutten av 60/begynnelsen av 70-tallet. Utrolig nok solgte han ingen plater i statene, men det skulle vise seg, mot hans egen visshet, at han gjennom en rekke tilfeldigheter skulle bli «større en Elvis» i Sør-Afrika. Der ble også musikken hans en stor inspirasjonskilde for opprørsbevegelsen mot apartheid. Det er veldig lite jeg vil si om handlingen bortsett fra at det er en fantastisk og spennende historie vi blir servert i de drøye 80 minuttene filmen varer.

Her har filmskaperen laget et solid stykke dokumentar, den stykker opp avsløringer om myten Sixto Rodriguez ved å bruke animasjon, flotte miljøskildringer og den tar seg tid til å introdusere oss for hans fantastiske musikk. Det hele blir en musikkvideo, biografi, et tidsportrett og en hyllest til en totalt oversett legende i musikkhistorien og befester, bedre sent enn aldri, Rodriguez posisjon innen denne.

Når rulleteksten plassert på svart bakgrunn rullet skjedde noe som jeg sjelden har opplevd. Samtlige publikummere i sal 2 på Lillehammer kino satt gjennom hele rulleteksten for å høre Rodriguez musikk, som om de ikke kunne få nok. Det kunne riktignok ikke jeg heller, og jeg gledet meg til å gjenoppleve filmen gjennom musikkanlegget i min egen stue. Dette er en flott sjarmbombe av en film, anbefales på det varmeste.

Tittelmelodi "Sugar Man" Sixto Rodriguez: