«Amour» Michael Haneke (2012)

Dette er ikke en spoilerfri omtale!

"Amour", er etter mitt inntrykk årets mest hypede film etter Zeitlins Beats of the Southern Wild, og hadde norsk premiere første juledag. Den har høstet en mengde toppkarakterer. Aftenpostens anmelder kalte "Kanskje tiårets sterkeste" med påfølgende sekser. At den høstet gullpalmen ved Cannes festivalen er som regel heller ikke en liten indikasjon på at vi her snakker om en solid film, og det er heller ikke det faktum at det er den anerkjente regissøren Michael Haneke som står bak spakene. 

Så jeg gjorde som seg hør og bør, kom meg på premieren midt mellom ribbe, lutefisk og medisterpølser.

Først må jeg komme med en kjensgjerning: jeg har ikke sett noen andre filmer av Haneke bortsett fra «Funny Games U.S» fra 2007. Derfor er Haneke et nærmest uskrevet blad for min del, eneste jeg har fått med meg er at filmene hans skal være krevende og at filmene hans ofte er stappet fulle med en kald kynisme. Det preger derfor også min omtale, da jeg ikke kan i noen særlig grad tolke filmen fra et auteurperspektiv.

Filmen tar for seg et eldre ektepar i åttiårene, de har begge jobbet som musikklærere og lever et harmonisk liv i en flott leilighet i Paris. De drar på konserter, hører på musikk og er i det hele tatt nydelige i sin samkjørte livsstil. Hittil er det den typiske «koselige» beskrivelsen vi får av det eldre paret, slik vi gjerne liker å se «dem». Dette får en vending, som det så alt for ofte gjør, da kona i paret plutselig lider av et slag. Anne som er spilt av den flotte Emmanuelle Riva blir dermed lam på høyre side av kroppen, og den ellers så idylliske hverdagen slår sprekker. Mannen spilt av Jean-Louis Trintignant (kjent for mange fra Krzysztof Kieslowskis «Rouge») får med dette den uvante rollen som pleieren i forholdet. Anne får nok et slag og med dette forvitrer hun sakte, men sikkert, mot slutten.

Dette portrettet av det eldre paret stiller seg i kontrast til hvordan vi vanligvis så konsekvente nekter å tenke på de eldre som noe annet enn koselige besteforeldre. Det samme med portrettet av livets brutale slutt da vi liker å se på døden som noe fredfylt som hender oss mens vi holder vår kjære i hendene, "notebookstyle". Her serverer Haneke oss altså noe vi helst vil unngå, men han får det hele til å virke så forbanna viktig og nødvendig. For midt oppe i all elendigheten vi blir servert lærer filmen oss noe viktig om relasjoner. Den sminker ikke til virkeligheten, den må vi ta imot med åpne øyne, men den gir likevel lovnader om at det er menneskene vi velger å omgi oss med som gjør alt verdt det.

Den utradisjonelle og ubehagelige vinklingen på alderdommen fylles nemlig med et uovertruffent portrett av et kjærlighetsforhold. Haneke gir oss god tid til å bli kjent med karakterene gjennom et observerende kamera og en setting perfeksjonistisk fylt med detaljer, både i kulisser og i skuespillernes fantastiske tolkninger av karakterene. Et grep som fort kunne blitt kjedsomt blir gjennom disse virkemidlene aldri dette fordi øyet får tid til å trekke til seg alle inntrykkene, samtidig som vi får tid til ettertanke. Haneke som også har skrevet manus har her gjort genistreken ved å gi disse menneskene en fortid innenfor musikkyrket, derfor får vi servert nydelig diegetisk filmmusikk som akkompagnerer bildene.

Ettertanken blir vi også servert allerede fra første scene, filmens første bilder er av et publikum som samler seg til en konsert. Filmens hovedpersoner har enda ikke blitt avslørt og blikket flakker fra ansikt til ansikt i konserthallen. Dette blir som en kommentar til at vi nå sitter på «den andre siden» og identifiserer oss inn i filmen ved at vi også er et publikum. Dette ga meg med ett tanker om at dette er en historie om også meg selv. Dette er altså livet, jeg tenker på besteforeldre, foreldre og meg selv. Dette er et grep som har blitt gjort på lignende måter før, men her føles den på ingen måte påtatt. Den har en funksjon da den leder oss som publikum inn i ekteparets liv og deres verden, leiligheten der dette kammerspillet tar plass.

En perle av en film som jeg tolker som allmenngyldig og ektefølt, den skal definitivt sees igjen om kort tid.

Giorgos Lanthimos "Dogtooth" (2009)

(!Spoilers ahead!)

Vel, hva kan man si. Er nettopp ferdig med denne opplevelsen av en film. Visste ikke stort om filmen på forhånd, men hadde hørt lovord og merknader om at den var noe utenom det vanlige. I tillegg til at den fikk en distribusjon av Arthaus, noe som sjelden er et galt utgangspunkt når det kommer til kvalitet. 

Den Greske filmen er et familieportrett om mor, far, to søstre og en bror. Den skildrer deres liv innenfor husets og hagens fire vegger. Høres greit nok ut det, men dette er ikke en hvilken som helst familie. Foreldrene i denne merkelige familien har tatt full kontroll over barnas liv, de bestemmer hva de skal lære og dette gjerne med en skremmende vranglære, slik at de forblir innenfor husets fire vegger og følger foreldrenes rigide regler. Katter er blodtørste monstre, «fitte» er en lampe, det er kun trygt utenfor huset i bil og de kan ikke forlate huset før de har mistet en av sine «dogtooths» (spisse fortenner). Barna er nå er unge voksne og sønnen får dermed regelmessige besøk av en «hore» for å temme sine seksuelle behov (når denne horen viser seg å ikke være til å stole på, overtar storesøster denne rollen..).

Filmen er provoserende ved at vi blir servert pornografiske scener, familievold og incest  Likevel er det ikke nødvendigvis disse elementene som skaper den største utilpassheten i filmen, men heller hvordan familien fungerer inne i dette oppdiktede verdensbildet. Det er klaustrofobisk og sykelig. Kameraet holder ofte en kjølig distanse og virker observerende, slik at vi får et realismepreg på det hele. Filmen balanserer hårfint mellom å være både frastøtende og besnærende. Verdenen filmskaperen her har manet frem virker troverdig på sine premisser, og rollebesetningen gjør sitt ypperste for å opprettholde denne illusjonen.

 Mye av det som foregår er så absurd at det grenser mot svart komedie, men aldri så mye at det morsomt. Tematikken er noe som sjelden blir berørt og antakeligvis heller mot å være tabubelagt, men det er et spennende og forunderlig blikk vi får ta del i inn mot denne åpenbart skyggebelagte delen av samfunnet. I løpet av filmen slår det nemlig sprekker i illusjonen da den eldste av de tre søsknene får sneket seg til å se noe man kan tolke seg til å tro er Rocky og Haisommer. Noe av det mere skremmende i filmen finner sted når hun imiterer det hun har sett i disse filmene, dette minner oss om hennes totale isolasjon gjennom måten hun lever seg inn i imitasjonene på basert på hennes limiterte premisser. Lovnadene disse filmene gir henne om et liv utenfor familien driver henne over kanten, slik at hun til slutt slår ut sine egne tenner og gjemmer seg i bagasjerommet til farens bil.

Frem til dette punktet er filmen svært interessant og engasjerende, der vi sitter og studerer disse menneskene som om de skulle vært fra en annen planet eller fra en dokumentar om dyrenes rike, og vi venter spent på et klimaks. Hvordan vil verden utenfor være for datteren? Hvordan vil hun reagere når hun innser at hun har blitt hjernevasket? 

Dette er spørsmål vi aldri får svaret på da filmen brått ender ved at kameraet dveler på dette bagasjerommet, etterfulgt av et mørke og rulletekst. Denne slutten fikk meg i første omgang til å bli provosert, skal filmskaperen snyte meg for den skatten av en opplevelse jeg har sittet og gru-gledet meg til? Så slo det meg; denne filmen tar for seg denne familien i sin verden, disse barna har ingen valg da de er vranglærte fra fødselen av. Vi får se oppbygning, midt del og avslutning/konsekvens innenfor de rammene som familien er satt inn i. Den neste delen blir det opp til oss selv å gruble over, og kanskje klarer vi det vel så godt, med filmen som premiss?

Svart og annerledes film som bringer opp en tematikk som oppleves som et friskt pust innen de ofte konvensjonelle og repetative filmene som ellers florerer. 9/10  

Peter Bogdanovichs "The Last Picture Show" (1971)

Nylig så jeg The Last Picture Show (Peter Bogdanovich, 1971), det er en tittel som har vært godt lagret i bakhodet i mange år, men etter å ha lest gjennom Montages.no's topplister følte jeg meg brått tvungen til å få baken i gir.

Filmen omhandler en vennegjeng, med særlig fokus på to unge menn og en ung kvinne som er fast i skillet mellom ungdom og voksen i en nedslitt og melankolsk småby i Texas. Disse tre fargerikt spilt av en ung Jeff Bridges, Timmothy Bottoms og Cybill Shepherd. Byen er som et amerikanamaleri til den grad at det  i en sekvens ruller en ball med kvister over den støvete byfasaden. 

Filmen tar for seg ung kjærlighet og seksualitet, gjennom et spennende "firkantdrama" der seksualiteten er så eksplisitt iscenesatt at jeg ikke kan hjelpe meg med å forestille meg at filmen vekket kontroverser i sin samtid. Den tar gjennom ungdomsdramaet for seg lojalitet, rivalisering og selvrealisering. Disse eksplisitte handlingsforholdene er så perfeksjonistisk utført at de blir både underholdende og engasjerende til en grad hvor jeg følger ettertenksomt med i filmens ellers så sakte progressjon.

I neste lag sirkler tematikken rundt det å skulle gi slipp på «det gamle» i linje med å skulle frasi seg den aldri så trygge ungdomsrollen. Dette fører til lite gjennomtenkte handlinger i en kjent "prøve/feile" stil. Den blir i dette perspektivet en «coming of age» film. Tematikken gjenspeiles i at denne byen lever på sine siste dager, da storbyene har ført til en uttømmig av lokalsamfunnet. Det er imponerende å se hvordan filmens tematikk reflekteres uanstrengt på både et mikro- og et makronivå da denne uttømmingen også vises på personplan gjennom tapet av den ungdommelige uskylden.

Det er viktig å merke seg at filmen også er noe annet enn en coming of age film. Den er riktignok et nydelig stykke generasjonsportrett, men den er mer enn noe annet en intergenerasjonell tilstandsrapport da den gjennom den ellers så "konvensjonelle" historien om de unge elskende også tar for seg de eldres lengsel og stillstand. Dette gir filmen en rundere aroma mye takket være rolletolkninger av storheter (noe de i allefall er her) som Ben Johnson, Ellen Burstyn og Cloris Leachman. Sistnevnte leverer en så sterk prestasjon i sin rolle som den frustrerte husfruen i lengsel etter kjærlighet at det er umulig å ikke trollbindes (et tema nylig tatt opp i Ulrich Seidls Paradies: Liebe (2011)).

De ulike delene av filmens tematikk gjenspeiles altså i hverandre og de sammenflettes på en intrikat, men uanstrengt måte. Dette blir altså godt hjulpet av flotte rolletolkninger og ikke minst et fantastisk kameraarbeid. Den er fylt med symbolikk og gester (som når Cybill Shepherds karakter Jacy griper biljardhullet i bildet ovenfor) som støtter under en osende «soliditet». En annen spennende del av verket er filmens bruk av musikk. Den glir inn i det tidlige syttitallets opprørske stil da den tar avstand fra den tidligere generasjonens stororkester. Filmen bruker nesten utelukkende diegetisk musikk, og både tekstene og melodiene farger filmen ytterligere med en lettbent melankoli, et grep som gir meg assosiasjoner til Bob Rafelsons Five Easy Pieces, som kom året før.

Alt i alt en film man godt kan se flere ganger på grunn av sin kompleksitet i det enkle løftet opp av et solid manus, og for meg er det lett å se hvorfor denne filmene har holdt seg så lenge som den har på «klassikerlistene».

9/10

Shane Meadows "Dead Man's Shoes" (2004)

I 2007 så jeg som de fleste andre Shane Meadows gjennombruddsfilm, «Brit-gritten- «This is England» og som kritikerne satte jeg filmen høyt på grunn av sin skittenrealistiske og brutale skildring av utkant England. I kjølevannet av denne dukket «Dead Man’s Shoes» opp som en retrospektiv mange nå ville utforske. Etter en stor del anbefalinger på diverse filmforum hadde filmen lagret seg i «skal se banken». Problemet var at den var litt vanskelig å få tak i, men i dag fikk jeg endelig tak i den!

Dette er en typisk «hevnfilm», om en krigsveteran som søker hevn etter noe traumatisk har blitt begått av en gjeng langere i en engelsk småby mot veteranens tilbakestående bror. En ganske standard sjangermerkelapp der hevnmotivet er fremtredende er at vi blir servert en grusom hendelse etterfulgt av tilfredsstillende hevnscener (med nydelige unntak i Oldboy og Irreversible). Her blir vi i stedet servert en fraksjonert oppbygning av udåden utført ovenfor den tilbakestående broren porsjonert gjennom flashbacks. Hevnen virker derfor overproporsjonal. Ved denne oppbygningen pensles vår sympati mot «skurkene» i stedet for filmens "helt". Dette gjør at volden fungerer mye mer inngående og ubehagelig. Det er kun i filmens, -fantastiske, konklusjon vi blir fult ut kjent med udåden da «sistemann» på lista skrifter ovenfor sin kone i full gråt. Dermed må vi reflektere bakover for å rasjonalisere hovedkarakterens handlingsmønster.

Vi blir tatt på sengen også i forhold til krigsveteranens psyke da han innbiller seg det ene og det andre tidligere i filmen. Dette underspilte psykologiske aspektet blir nydelig portrettert av hovedrolleinnehaver Paddy Considine, og vår ambivalens til karakteren gir assosiasjoner til Taxi Drivers Travis Bickle.

Dette er Brit-Grit, ispedd Man Bites Dog og de nevnte Irreversible og Taxi Driver, uten å være ufortjent noen sammenligning. 

8/10