"The Killing" Stanley Kubrick (1956)

Jeg har som alle andre en stor fascinasjon for Stanley Kubrick, da han har laget flere av tidenes beste filmer, og dette innen svært forskjellige sjangere. Han har flere gigantiske titler, og det er ikke å skjule at flere av disse skygger over hans tidligere verker for de aller fleste. Det er ikke særlig lenge siden jeg så både Paths of Glory og Lolita (57 og 62) og ingen av de skuffet i det minste, det var derfor med store forventninger jeg satte meg godt til, maksimerte bildet og trykket på play.

Som vanlig med Kubrick får man aldri helt servert det samme flere ganger, denne gangen var det en såkalt «Heist» film i noir stil. Det første som møtte meg var en narratør og en liten porsjon forvirring da denne introduserer oss for brikkene i dette intrikate spillet. En veddeløpsbane skal ranes av en gjeng bestående av ansatte, politi og kriminelle. Planen er feilfri, men som tradisjon tro inneholder denne, som andre noir verk en femme fatale som lurer sin dumme mann til å røpe planen. Opportunisten får med seg sin yngre kjæreste til å rane den opprinnelige gruppen etter deres forventede suksess og komplikasjonen er et faktum.

Det merkes fort at dette er en film skapt av et geni «in the making». Scenene virker perfekt skutt, dialogen er smart og hastigheten passer som hånd i hanske for et «heist». Den er spennende, artig og overraskende. Det eneste jeg reagerer litt på er valget av narratør, da dette skaper en grad av distanse mellom oss og filmens karakterer, men det er likevel tydelig at narrasjonen har inspirert mye senere film som Snatch og Jackie Brown. Det kan fort også tolkes at denne sekvensen har inspirert en viss Nolan?

Ingen ting å klage på rundt filmens «pace», men fortellerstemmen ødelegger altså litt for meg, selv om det er vanskelig å si hvordan det ellers skulle blitt gjort. (Stemmens opphav avdekkes, slik jeg tolker det senere i filmen, så den har i utgangspunktet en forankring i universet, men oppramsingen kunne kanskje vært tonet ned). Et annet irritasjonsmoment er filmens kvinneskikkelelse da hun virker å være en parodi på konvensjoner rundt femme fatale, hun virker overdrevet stereotypisk i sin opportunisme og hennes kynisme blir nesten humoristisk. Dette kan kanskje sies å være intendert sett at filmen ikke skyr humor, men det føles ikke like smart og treffende som filmens andre morsomheter.

I en film av Kubrick er det ofte ikke så mye å si, for det er et så solid håndverk at det, hvis det finnes «feil» blir mye enklere å legge merke til de. På tross av disse momentene er filmen veldig underholdende, spennende og artig. Anbefales til alle, med vekt på heist- og Kubrickfans.