onsdag 13. februar 2013

"Inland Empire" David Lynch (2006)



I dag fikk jeg meg endelig til å sette på David Lynchs, til nå, siste spillefilm. Som så mange andre cineaster var Lynch det helt store for meg noen år tilbake. Den kule, røykende fyren med hvitt hår og spikerstemme som står bak en hel haug med filmer som har inntatt kultstatus gjennom årene. Jeg glemmer aldri den kule Sailor Ripley (Nicholas Cage) i Wild at Heart, den grusomme Frank Booth (Dennis Hopper) i Blue Velvet og den forførende Audrey Horne (Sherilyn Fenn) i Twin Peaks selv om disse er tilnærmet en dråpe i havet tatt i betraktning Lynchs enorme og mangefasetterte karaktergalleri gjennom tidene.

Vanskelig?
Mannen har laget filmer i et stort spenn, fra Eraserhead til The Straight Story. Mye av hans fokus har dog lagt seg et sted midt i mellom disse to ytterpunktene i hans karriere. Der Eraserhead er en drømmeaktig og kryptisk metafor for mannens frykt knyttet til farskap, er  -The Straight Story nettopp det, rett frem en roadmovie der en gammel mann vil møte sin bror på andre siden av USA før han dør, dette riktignok med en gressklipper som fremkomstmiddel. Bortsett fra noen avvik her og der kan man si Lynchs fokus etter Blue Velvet i større grad har blitt mer ukonvensjonell og kryptisk. Dette ser man i de filmene (serien) jeg ramset opp innledningsvis, fulgt opp av Lost Highway og Mulholland Dr.  Han blander kronologier, bruker en hel haug av sin subjektive symbolikk og mye av hans senere verker gir publikum selv oppgaven med å fylle ut «uforklarlige» narrativer. Lynch spiller på tilskuerens underbevissthet og leker ofte med våres forventninger. Han har senere blitt gallionsfiguren til et fenomen kalt «Mindfuck» på grunn av disse valgene. Mange har kritisert Lynch for dette, da de hevder han setter form foran handling (og dermed «sminker grisen»). Disse tendensene hos Lynch har gjort at det har tatt meg tid å skulle sette meg ned i tre timer med noe som visstnok skulle være hans minst tilgjengelige film til nå. Lovnadene har virket både for og imot filmen da jeg kun liker en «utfordring» når jeg «orker».


I forhold til Inland Empire blir det litt tafatt å skulle beskrive det iøynefallende plottet, men jeg kjører på: Filmen tar for seg en voksen skuespiller, Nikki Grace (Laura Dern) som får en etterlengtet hovedrolle i en film. Denne filmen i filmen er en historie om forbudt kjærlighet mellom protagonisten «Susan Blue» (Nikki Grace) og hennes motspillers karakter «Billy Side» (Devon Berk spilt av Justin Theroux). Denne tematikken trekkes også utenfor filmen i filmen da skuespillerne også trekkes mot hverandre til tross for farene det kan føre med seg da vår heltinne er gift med en skummel type. Nikki/Susan befinner seg plutselig i et forvirrende skille mellom fiksjon og virkelighet etterfulgt av noe man kan tolke som en to timers tur i sin egen underbevissthet. Laura Dern returnerer fra Wild at Heart og gjør en virkelig utfordrende rolle her, måten hun klarer å gi liv til alle de sidene av samme personen gjennom filmen imponerer.


Der Lynch tidligere har hatt en veldig stilfull/påkostet estetikk i mye av sine tidligere verker (spesielt i Mulholland Dr. og Lost Highway) velger han her og filme mye med håndholdt digitalkamera nesten i en Von Triersk ånd. Dette valget virker finurlig da filmen virkelig tar steget lenger ut av komfortsonen enn de tidligere filmene og likevel velger en mer realistisk kamerastil. Likevel er dette ingen «Kitchen Sink» portrettering av det underbevisste da Lynch stadig overlapper bilder og bruker både animerte effekter og stadige brudd med rom og tid – som seg hør og bør. For å ha det på det rene føler jeg med kritikere av filmen, da den virkelig er et mareritt, men som noen kommenterte, løst hentet fra mubi.com «The best nightmare i've ever had». For under et lappeteppe av overflateliggende handling dreier filmen seg egentlig om en bearbeidelse av et traume, de som har hatt ett kan kjenne seg igjen i at det neppe er en behagelig prosess, men det skaper en utrolig lettelse ved veis ende. Det var iallefall den følelsen jeg satt igjen med etter filmen, som jeg tør kalle et virtuost mesterverk. Dette er ekspressiv filmkunst på høyt plan.


En vurdering av filmen er, som alltid med film, en subjektiv handling. Sjelden treffer denne sannheten mer presist enn her. Filmen spiller på det underbevisste, noe Lynch har god erfaring med da han hevder «Mindfullness»- og « Transcendental» meditasjon har gitt han fortrinn når det kommer til innsikt i denne. Dog er denne underbevisstheten individuell hos den enkelte tilskuer og man kan ikke regne med at alle kryptiske signaler blir like godt plukket opp av alle, folk er forskjellige. Da dette ikke er noen vitenskap kan man diskutere frem og tilbake hvor treffende dette er, men en ting er sikkert og det er at Lynch vet hvordan man skal «trykke på knapper», noen av scenene i denne filmen skremte meg mer enn noen skrekkfilm noensinne har oppnådd.

En fullverdig tolkning av filmen vil nok bli vanskelig å få til, da den graver seg dypt inn i hjernens irrganger. Uansett hvor langt man måtte komme på denne prosessen har fortsatt filmen kvaliteter, særlig for de traverserte i Lynchs samlede verker. Dette fordi den inneholder fortsatt en del av Lynchs kjente referanser, den kule musikken, cameos av tidligere karakterer og det røde sceneteppet vi så hjertefølt ble kjent med i tidligere verker. Lynch slutter sirkelen godt her fra sin første til sin siste spillefilm.

onsdag 30. januar 2013

"The Killing" Stanley Kubrick (1956)


Jeg har som alle andre en stor fascinasjon for Stanley Kubrick, da han har laget flere av tidenes beste filmer, og dette innen svært forskjellige sjangere. Han har flere gigantiske titler, og det er ikke å skjule at flere av disse skygger over hans tidligere verker for de aller fleste. Det er ikke særlig lenge siden jeg så både Paths of Glory og Lolita (57 og 62) og ingen av de skuffet i det minste, det var derfor med store forventninger jeg satte meg godt til, maksimerte bildet og trykket på play.



Som vanlig med Kubrick får man aldri helt servert det samme flere ganger, denne gangen var det en såkalt «Heist» film i noir stil. Det første som møtte meg var en narratør og en liten porsjon forvirring da denne introduserer oss for brikkene i dette intrikate spillet. En veddeløpsbane skal ranes av en gjeng bestående av ansatte, politi og kriminelle. Planen er feilfri, men som tradisjon tro inneholder denne, som andre noir verk en femme fatale som lurer sin dumme mann til å røpe planen. Opportunisten får med seg sin yngre kjæreste til å rane den opprinnelige gruppen etter deres forventede suksess og komplikasjonen er et faktum.


Det merkes fort at dette er en film skapt av et geni «in the making». Scenene virker perfekt skutt, dialogen er smart og hastigheten passer som hånd i hanske for et «heist». Den er spennende, artig og overraskende. Det eneste jeg reagerer litt på er valget av narratør, da dette skaper en grad av distanse mellom oss og filmens karakterer, men det er likevel tydelig at narrasjonen har inspirert mye senere film som Snatch og Jackie Brown. Det kan fort også tolkes at denne sekvensen har inspirert en viss Nolan?


Ingen ting å klage på rundt filmens «pace», men fortellerstemmen ødelegger altså litt for meg, selv om det er vanskelig å si hvordan det ellers skulle blitt gjort. (Stemmens opphav avdekkes, slik jeg tolker det senere i filmen, så den har i utgangspunktet en forankring i universet, men oppramsingen kunne kanskje vært tonet ned). Et annet irritasjonsmoment er filmens kvinneskikkelelse da hun virker å være en parodi på konvensjoner rundt femme fatale, hun virker overdrevet stereotypisk i sin opportunisme og hennes kynisme blir nesten humoristisk. Dette kan kanskje sies å være intendert sett at filmen ikke skyr humor, men det føles ikke like smart og treffende som filmens andre morsomheter.


I en film av Kubrick er det ofte ikke så mye å si, for det er et så solid håndverk at det, hvis det finnes «feil» blir mye enklere å legge merke til de. På tross av disse momentene er filmen veldig underholdende, spennende og artig. Anbefales til alle, med vekt på heist- og Kubrickfans.

torsdag 17. januar 2013

"In the House (Dans la Maison)" François Ozon 2012



Da har jeg landet trygt og er i full gang med programmet ved Tromsø Internasjonale Filmfestival, det er mye som skal sees og derfor er det vanskelig å få tatt seg tid til å få skrevet noen ord om alt, men likevel er det en og annen film som tar steget fra «god» til «særdeles» og som derfor føles obligatorisk å formidle videre. En av disse «overraskelsene» her på festivalen til nå er Ozons «In the House». En tittel som fikk meg til å føle meg, om mulig, et ekstra hakk kul når jeg beveget meg inn i kinomørket.

Filmen handler om et lærer-studentforhold ved en videregåendeskole i Frankrike. Vi blir introdusert for den middelaldrende litteraturlæreren Mr Germain (Fabrice Luchini) som klager over nivået blant sine elever til kona Jeanne (Kristin Scott Thomas), under denne seansen overraskes han brått av en utleverende stil levert av den talentfulle studenten Claud Garcia (Ernst Umhauer). Gjennom Claudes skriverier tennes det en gnist og en nysgjerrighet hos Germain som bestemmer seg for å ta Claude under sine vinger for å gjennom dette realisere sin egen mislykkede forfatterkarrière  Gjennom mottoet «man må leve for å skrive» oppfordres Claud til å videre oppsøke en middelklassefamilie han har innyndet seg hos, i kraft av å hjelpe husets sønn med matteoppgaver, med intensjoner om å avdekke familiens fasade for å skildre deres indre problemer. Dette fører til en spennende prosess der skillet mellom fortelling og virkelighet, posisjon og vennskap, havner i konflikt gjennom en stadig voksende voyeurisme delt mellom lærer og student.


Filmen går fra å være en smart komedie som parafraserer mellom fortellertradisjoner i forhold til karakterenes intenderte prosjekt om å utvikles i skribentrollen, til at komedien mørkner til fordel for thrillerelementer der den skildrer karakterenes utvikling i samspill med hverandre og deres fantasier. Dette ikke minst der «geniet» Claude stadig overgår sin lærer og fremtrer mer og mer som en kalkulerende voyeurist.
Ozons evne til å skru sammen fantasi, virkelighet, rom og tid virker uanstrengt og den føles sofistikert uten å skape distanse til et vidt publikum. Den blir en kommentar til prosessen ved å skulle skape en historie og til den kikkermentaliteten vi alle deler. Altså en film som kan anbefales til alle som er glad i fortelling, om så det er i kinomørket eller i lesekroken.

Filmen er plukket opp av Arthaus og vil få norsk premiere 1 juni.




torsdag 3. januar 2013

"Searching for Sugar Man" Malik Bendjelloul (2012)



Etter hype fra forskjellige festivaler, repetativ avspilling av Rodriguez «Suger Man» og distrubisjon gjennom «Tour de Force» var det ingen tvil om at jeg skulle få med meg denne dokumentaren. På forhånd visste jeg kun at den skulle ta for seg «den beste artisten jeg aldri hadde hørt om», spennende nok.

Filmen tar for seg den myteomspunnede, under-undergrunnsartisten Sixto Rodriguez. Rodriguez blir i filmen sammenlignet med Bob Dylan og beskrevet som et geni da han opererte som folkrock musiker på slutten av 60/begynnelsen av 70-tallet. Utrolig nok solgte han ingen plater i statene, men det skulle vise seg, mot hans egen visshet, at han gjennom en rekke tilfeldigheter skulle bli «større en Elvis» i Sør-Afrika. Der ble også musikken hans en stor inspirasjonskilde for opprørsbevegelsen mot apartheid. Det er veldig lite jeg vil si om handlingen bortsett fra at det er en fantastisk og spennende historie vi blir servert i de drøye 80 minuttene filmen varer.

Her har filmskaperen laget et solid stykke dokumentar, den stykker opp avsløringer om myten Sixto Rodriguez ved å bruke animasjon, flotte miljøskildringer og den tar seg tid til å introdusere oss for hans fantastiske musikk. Det hele blir en musikkvideo, biografi, et tidsportrett og en hyllest til en totalt oversett legende i musikkhistorien og befester, bedre sent enn aldri, Rodriguez posisjon innen denne.



Når rulleteksten plassert på svart bakgrunn rullet skjedde noe som jeg sjelden har opplevd. Samtlige publikummere i sal 2 på Lillehammer kino satt gjennom hele rulleteksten for å høre Rodriguez musikk, som om de ikke kunne få nok. Det kunne riktignok ikke jeg heller, og jeg gledet meg til å gjenoppleve filmen gjennom musikkanlegget i min egen stue. Dette er en flott sjarmbombe av en film, anbefales på det varmeste.

Tittelmelodi "Sugar Man" Sixto Rodriguez:


lørdag 29. desember 2012

«Amour» Michael Haneke (2012)


Dette er ikke en spoilerfri omtale!
"Amour", er etter mitt inntrykk årets mest hypede film etter Zeitlins Beats of the Southern Wild, og hadde norsk premiere første juledag. Den har høstet en mengde toppkarakterer. Aftenpostens anmelder kalte "Kanskje tiårets sterkeste" med påfølgende sekser. At den høstet gullpalmen ved Cannes festivalen er som regel heller ikke en liten indikasjon på at vi her snakker om en solid film, og det er heller ikke det faktum at det er den anerkjente regissøren Michael Haneke som står bak spakene. 
Så jeg gjorde som seg hør og bør, kom meg på premieren midt mellom ribbe, lutefisk og medisterpølser.


Først må jeg komme med en kjensgjerning: jeg har ikke sett noen andre filmer av Haneke bortsett fra «Funny Games U.S» fra 2007. Derfor er Haneke et nærmest uskrevet blad for min del, eneste jeg har fått med meg er at filmene hans skal være krevende og at filmene hans ofte er stappet fulle med en kald kynisme. Det preger derfor også min omtale, da jeg ikke kan i noen særlig grad tolke filmen fra et auteurperspektiv.

Filmen tar for seg et eldre ektepar i åttiårene, de har begge jobbet som musikklærere og lever et harmonisk liv i en flott leilighet i Paris. De drar på konserter, hører på musikk og er i det hele tatt nydelige i sin samkjørte livsstil. Hittil er det den typiske «koselige» beskrivelsen vi får av det eldre paret, slik vi gjerne liker å se «dem». Dette får en vending, som det så alt for ofte gjør, da kona i paret plutselig lider av et slag. Anne som er spilt av den flotte Emmanuelle Riva blir dermed lam på høyre side av kroppen, og den ellers så idylliske hverdagen slår sprekker. Mannen spilt av Jean-Louis Trintignant (kjent for mange fra Krzysztof Kieslowskis «Rouge») får med dette den uvante rollen som pleieren i forholdet. Anne får nok et slag og med dette forvitrer hun sakte, men sikkert, mot slutten.



Dette portrettet av det eldre paret stiller seg i kontrast til hvordan vi vanligvis så konsekvente nekter å tenke på de eldre som noe annet enn koselige besteforeldre. Det samme med portrettet av livets brutale slutt da vi liker å se på døden som noe fredfylt som hender oss mens vi holder vår kjære i hendene, "notebookstyle". Her serverer Haneke oss altså noe vi helst vil unngå, men han får det hele til å virke så forbanna viktig og nødvendig. For midt oppe i all elendigheten vi blir servert lærer filmen oss noe viktig om relasjoner. Den sminker ikke til virkeligheten, den må vi ta imot med åpne øyne, men den gir likevel lovnader om at det er menneskene vi velger å omgi oss med som gjør alt verdt det.

Den utradisjonelle og ubehagelige vinklingen på alderdommen fylles nemlig med et uovertruffent portrett av et kjærlighetsforhold. Haneke gir oss god tid til å bli kjent med karakterene gjennom et observerende kamera og en setting perfeksjonistisk fylt med detaljer, både i kulisser og i skuespillernes fantastiske tolkninger av karakterene. Et grep som fort kunne blitt kjedsomt blir gjennom disse virkemidlene aldri dette fordi øyet får tid til å trekke til seg alle inntrykkene, samtidig som vi får tid til ettertanke. Haneke som også har skrevet manus har her gjort genistreken ved å gi disse menneskene en fortid innenfor musikkyrket, derfor får vi servert nydelig diegetisk filmmusikk som akkompagnerer bildene.



Ettertanken blir vi også servert allerede fra første scene, filmens første bilder er av et publikum som samler seg til en konsert. Filmens hovedpersoner har enda ikke blitt avslørt og blikket flakker fra ansikt til ansikt i konserthallen. Dette blir som en kommentar til at vi nå sitter på «den andre siden» og identifiserer oss inn i filmen ved at vi også er et publikum. Dette ga meg med ett tanker om at dette er en historie om også meg selv. Dette er altså livet, jeg tenker på besteforeldre, foreldre og meg selv. Dette er et grep som har blitt gjort på lignende måter før, men her føles den på ingen måte påtatt. Den har en funksjon da den leder oss som publikum inn i ekteparets liv og deres verden, leiligheten der dette kammerspillet tar plass.
En perle av en film som jeg tolker som allmenngyldig og ektefølt, den skal definitivt sees igjen om kort tid.



torsdag 27. desember 2012

Giorgos Lanthimos "Dogtooth" (2009)



(!Spoilers ahead!)

Vel, hva kan man si. Er nettopp ferdig med denne opplevelsen av en film. Visste ikke stort om filmen på forhånd, men hadde hørt lovord og merknader om at den var noe utenom det vanlige. I tillegg til at den fikk en distribusjon av Arthaus, noe som sjelden er et galt utgangspunkt når det kommer til kvalitet. 

Den Greske filmen er et familieportrett om mor, far, to søstre og en bror. Den skildrer deres liv innenfor husets og hagens fire vegger. Høres greit nok ut det, men dette er ikke en hvilken som helst familie. Foreldrene i denne merkelige familien har tatt full kontroll over barnas liv, de bestemmer hva de skal lære og dette gjerne med en skremmende vranglære, slik at de forblir innenfor husets fire vegger og følger foreldrenes rigide regler. Katter er blodtørste monstre, «fitte» er en lampe, det er kun trygt utenfor huset i bil og de kan ikke forlate huset før de har mistet en av sine «dogtooths» (spisse fortenner). Barna er nå er unge voksne og sønnen får dermed regelmessige besøk av en «hore» for å temme sine seksuelle behov (når denne horen viser seg å ikke være til å stole på, overtar storesøster denne rollen..).



Filmen er provoserende ved at vi blir servert pornografiske scener, familievold og incest  Likevel er det ikke nødvendigvis disse elementene som skaper den største utilpassheten i filmen, men heller hvordan familien fungerer inne i dette oppdiktede verdensbildet. Det er klaustrofobisk og sykelig. Kameraet holder ofte en kjølig distanse og virker observerende, slik at vi får et realismepreg på det hele. Filmen balanserer hårfint mellom å være både frastøtende og besnærende. Verdenen filmskaperen her har manet frem virker troverdig på sine premisser, og rollebesetningen gjør sitt ypperste for å opprettholde denne illusjonen.


 Mye av det som foregår er så absurd at det grenser mot svart komedie, men aldri så mye at det morsomt. Tematikken er noe som sjelden blir berørt og antakeligvis heller mot å være tabubelagt, men det er et spennende og forunderlig blikk vi får ta del i inn mot denne åpenbart skyggebelagte delen av samfunnet. I løpet av filmen slår det nemlig sprekker i illusjonen da den eldste av de tre søsknene får sneket seg til å se noe man kan tolke seg til å tro er Rocky og Haisommer. Noe av det mere skremmende i filmen finner sted når hun imiterer det hun har sett i disse filmene, dette minner oss om hennes totale isolasjon gjennom måten hun lever seg inn i imitasjonene på basert på hennes limiterte premisser. Lovnadene disse filmene gir henne om et liv utenfor familien driver henne over kanten, slik at hun til slutt slår ut sine egne tenner og gjemmer seg i bagasjerommet til farens bil.


Frem til dette punktet er filmen svært interessant og engasjerende, der vi sitter og studerer disse menneskene som om de skulle vært fra en annen planet eller fra en dokumentar om dyrenes rike, og vi venter spent på et klimaks. Hvordan vil verden utenfor være for datteren? Hvordan vil hun reagere når hun innser at hun har blitt hjernevasket? 
Dette er spørsmål vi aldri får svaret på da filmen brått ender ved at kameraet dveler på dette bagasjerommet, etterfulgt av et mørke og rulletekst. Denne slutten fikk meg i første omgang til å bli provosert, skal filmskaperen snyte meg for den skatten av en opplevelse jeg har sittet og gru-gledet meg til? Så slo det meg; denne filmen tar for seg denne familien i sin verden, disse barna har ingen valg da de er vranglærte fra fødselen av. Vi får se oppbygning, midt del og avslutning/konsekvens innenfor de rammene som familien er satt inn i. Den neste delen blir det opp til oss selv å gruble over, og kanskje klarer vi det vel så godt, med filmen som premiss?
Svart og annerledes film som bringer opp en tematikk som oppleves som et friskt pust innen de ofte konvensjonelle og repetative filmene som ellers florerer. 9/10  


onsdag 26. desember 2012

Peter Bogdanovichs "The Last Picture Show" (1971)


Nylig så jeg The Last Picture Show (Peter Bogdanovich, 1971), det er en tittel som har vært godt lagret i bakhodet i mange år, men etter å ha lest gjennom Montages.no's topplister følte jeg meg brått tvungen til å få baken i gir.

Filmen omhandler en vennegjeng, med særlig fokus på to unge menn og en ung kvinne som er fast i skillet mellom ungdom og voksen i en nedslitt og melankolsk småby i Texas. Disse tre fargerikt spilt av en ung Jeff Bridges, Timmothy Bottoms og Cybill Shepherd. Byen er som et amerikanamaleri til den grad at det  i en sekvens ruller en ball med kvister over den støvete byfasaden. 

Filmen tar for seg ung kjærlighet og seksualitet, gjennom et spennende "firkantdrama" der seksualiteten er så eksplisitt iscenesatt at jeg ikke kan hjelpe meg med å forestille meg at filmen vekket kontroverser i sin samtid. Den tar gjennom ungdomsdramaet for seg lojalitet, rivalisering og selvrealisering. Disse eksplisitte handlingsforholdene er så perfeksjonistisk utført at de blir både underholdende og engasjerende til en grad hvor jeg følger ettertenksomt med i filmens ellers så sakte progressjon.


I neste lag sirkler tematikken rundt det å skulle gi slipp på «det gamle» i linje med å skulle frasi seg den aldri så trygge ungdomsrollen. Dette fører til lite gjennomtenkte handlinger i en kjent "prøve/feile" stil. Den blir i dette perspektivet en «coming of age» film. Tematikken gjenspeiles i at denne byen lever på sine siste dager, da storbyene har ført til en uttømmig av lokalsamfunnet. Det er imponerende å se hvordan filmens tematikk reflekteres uanstrengt på både et mikro- og et makronivå da denne uttømmingen også vises på personplan gjennom tapet av den ungdommelige uskylden.



Det er viktig å merke seg at filmen også er noe annet enn en coming of age film. Den er riktignok et nydelig stykke generasjonsportrett, men den er mer enn noe annet en intergenerasjonell tilstandsrapport da den gjennom den ellers så "konvensjonelle" historien om de unge elskende også tar for seg de eldres lengsel og stillstand. Dette gir filmen en rundere aroma mye takket være rolletolkninger av storheter (noe de i allefall er her) som Ben Johnson, Ellen Burstyn og Cloris Leachman. Sistnevnte leverer en så sterk prestasjon i sin rolle som den frustrerte husfruen i lengsel etter kjærlighet at det er umulig å ikke trollbindes (et tema nylig tatt opp i Ulrich Seidls Paradies: Liebe (2011)).

De ulike delene av filmens tematikk gjenspeiles altså i hverandre og de sammenflettes på en intrikat, men uanstrengt måte. Dette blir altså godt hjulpet av flotte rolletolkninger og ikke minst et fantastisk kameraarbeid. Den er fylt med symbolikk og gester (som når Cybill Shepherds karakter Jacy griper biljardhullet i bildet ovenfor) som støtter under en osende «soliditet». En annen spennende del av verket er filmens bruk av musikk. Den glir inn i det tidlige syttitallets opprørske stil da den tar avstand fra den tidligere generasjonens stororkester. Filmen bruker nesten utelukkende diegetisk musikk, og både tekstene og melodiene farger filmen ytterligere med en lettbent melankoli, et grep som gir meg assosiasjoner til Bob Rafelsons Five Easy Pieces, som kom året før.

Alt i alt en film man godt kan se flere ganger på grunn av sin kompleksitet i det enkle løftet opp av et solid manus, og for meg er det lett å se hvorfor denne filmene har holdt seg så lenge som den har på «klassikerlistene».
9/10