onsdag 13. februar 2013

"Inland Empire" David Lynch (2006)



I dag fikk jeg meg endelig til å sette på David Lynchs, til nå, siste spillefilm. Som så mange andre cineaster var Lynch det helt store for meg noen år tilbake. Den kule, røykende fyren med hvitt hår og spikerstemme som står bak en hel haug med filmer som har inntatt kultstatus gjennom årene. Jeg glemmer aldri den kule Sailor Ripley (Nicholas Cage) i Wild at Heart, den grusomme Frank Booth (Dennis Hopper) i Blue Velvet og den forførende Audrey Horne (Sherilyn Fenn) i Twin Peaks selv om disse er tilnærmet en dråpe i havet tatt i betraktning Lynchs enorme og mangefasetterte karaktergalleri gjennom tidene.

Vanskelig?
Mannen har laget filmer i et stort spenn, fra Eraserhead til The Straight Story. Mye av hans fokus har dog lagt seg et sted midt i mellom disse to ytterpunktene i hans karriere. Der Eraserhead er en drømmeaktig og kryptisk metafor for mannens frykt knyttet til farskap, er  -The Straight Story nettopp det, rett frem en roadmovie der en gammel mann vil møte sin bror på andre siden av USA før han dør, dette riktignok med en gressklipper som fremkomstmiddel. Bortsett fra noen avvik her og der kan man si Lynchs fokus etter Blue Velvet i større grad har blitt mer ukonvensjonell og kryptisk. Dette ser man i de filmene (serien) jeg ramset opp innledningsvis, fulgt opp av Lost Highway og Mulholland Dr.  Han blander kronologier, bruker en hel haug av sin subjektive symbolikk og mye av hans senere verker gir publikum selv oppgaven med å fylle ut «uforklarlige» narrativer. Lynch spiller på tilskuerens underbevissthet og leker ofte med våres forventninger. Han har senere blitt gallionsfiguren til et fenomen kalt «Mindfuck» på grunn av disse valgene. Mange har kritisert Lynch for dette, da de hevder han setter form foran handling (og dermed «sminker grisen»). Disse tendensene hos Lynch har gjort at det har tatt meg tid å skulle sette meg ned i tre timer med noe som visstnok skulle være hans minst tilgjengelige film til nå. Lovnadene har virket både for og imot filmen da jeg kun liker en «utfordring» når jeg «orker».


I forhold til Inland Empire blir det litt tafatt å skulle beskrive det iøynefallende plottet, men jeg kjører på: Filmen tar for seg en voksen skuespiller, Nikki Grace (Laura Dern) som får en etterlengtet hovedrolle i en film. Denne filmen i filmen er en historie om forbudt kjærlighet mellom protagonisten «Susan Blue» (Nikki Grace) og hennes motspillers karakter «Billy Side» (Devon Berk spilt av Justin Theroux). Denne tematikken trekkes også utenfor filmen i filmen da skuespillerne også trekkes mot hverandre til tross for farene det kan føre med seg da vår heltinne er gift med en skummel type. Nikki/Susan befinner seg plutselig i et forvirrende skille mellom fiksjon og virkelighet etterfulgt av noe man kan tolke som en to timers tur i sin egen underbevissthet. Laura Dern returnerer fra Wild at Heart og gjør en virkelig utfordrende rolle her, måten hun klarer å gi liv til alle de sidene av samme personen gjennom filmen imponerer.


Der Lynch tidligere har hatt en veldig stilfull/påkostet estetikk i mye av sine tidligere verker (spesielt i Mulholland Dr. og Lost Highway) velger han her og filme mye med håndholdt digitalkamera nesten i en Von Triersk ånd. Dette valget virker finurlig da filmen virkelig tar steget lenger ut av komfortsonen enn de tidligere filmene og likevel velger en mer realistisk kamerastil. Likevel er dette ingen «Kitchen Sink» portrettering av det underbevisste da Lynch stadig overlapper bilder og bruker både animerte effekter og stadige brudd med rom og tid – som seg hør og bør. For å ha det på det rene føler jeg med kritikere av filmen, da den virkelig er et mareritt, men som noen kommenterte, løst hentet fra mubi.com «The best nightmare i've ever had». For under et lappeteppe av overflateliggende handling dreier filmen seg egentlig om en bearbeidelse av et traume, de som har hatt ett kan kjenne seg igjen i at det neppe er en behagelig prosess, men det skaper en utrolig lettelse ved veis ende. Det var iallefall den følelsen jeg satt igjen med etter filmen, som jeg tør kalle et virtuost mesterverk. Dette er ekspressiv filmkunst på høyt plan.


En vurdering av filmen er, som alltid med film, en subjektiv handling. Sjelden treffer denne sannheten mer presist enn her. Filmen spiller på det underbevisste, noe Lynch har god erfaring med da han hevder «Mindfullness»- og « Transcendental» meditasjon har gitt han fortrinn når det kommer til innsikt i denne. Dog er denne underbevisstheten individuell hos den enkelte tilskuer og man kan ikke regne med at alle kryptiske signaler blir like godt plukket opp av alle, folk er forskjellige. Da dette ikke er noen vitenskap kan man diskutere frem og tilbake hvor treffende dette er, men en ting er sikkert og det er at Lynch vet hvordan man skal «trykke på knapper», noen av scenene i denne filmen skremte meg mer enn noen skrekkfilm noensinne har oppnådd.

En fullverdig tolkning av filmen vil nok bli vanskelig å få til, da den graver seg dypt inn i hjernens irrganger. Uansett hvor langt man måtte komme på denne prosessen har fortsatt filmen kvaliteter, særlig for de traverserte i Lynchs samlede verker. Dette fordi den inneholder fortsatt en del av Lynchs kjente referanser, den kule musikken, cameos av tidligere karakterer og det røde sceneteppet vi så hjertefølt ble kjent med i tidligere verker. Lynch slutter sirkelen godt her fra sin første til sin siste spillefilm.