I dag fikk jeg meg endelig
til å sette på David Lynchs, til nå, siste spillefilm. Som så
mange andre cineaster var Lynch det helt store for meg noen år
tilbake. Den kule, røykende fyren med hvitt hår og spikerstemme som
står bak en hel haug med filmer som har inntatt kultstatus gjennom
årene. Jeg glemmer aldri den kule Sailor Ripley (Nicholas Cage) i Wild at Heart, den grusomme Frank Booth (Dennis Hopper) i Blue Velvet og den forførende Audrey Horne (Sherilyn Fenn) i Twin Peaks selv om disse er tilnærmet en dråpe i havet tatt i
betraktning Lynchs enorme og mangefasetterte karaktergalleri gjennom
tidene.
Vanskelig?
Mannen har laget filmer i
et stort spenn, fra Eraserhead til The Straight Story. Mye av hans fokus har dog lagt seg et sted midt i
mellom disse to ytterpunktene i hans karriere. Der Eraserhead er
en drømmeaktig og kryptisk metafor for mannens frykt knyttet til
farskap, er -The Straight Story nettopp det, rett frem en
roadmovie der en gammel mann vil møte sin bror på andre siden av
USA før han dør, dette riktignok med en gressklipper som
fremkomstmiddel. Bortsett fra noen avvik
her og der kan man si Lynchs fokus etter Blue Velvet i større grad har blitt mer ukonvensjonell og kryptisk. Dette ser man i de
filmene (serien) jeg ramset opp innledningsvis, fulgt opp av Lost Highway og Mulholland Dr. Han blander kronologier, bruker en
hel haug av sin subjektive symbolikk og mye av hans senere verker gir
publikum selv oppgaven med å fylle ut «uforklarlige» narrativer.
Lynch spiller på tilskuerens underbevissthet og leker ofte med våres
forventninger. Han har senere blitt gallionsfiguren til et fenomen
kalt «Mindfuck» på grunn av disse valgene. Mange har kritisert
Lynch for dette, da de hevder han setter form foran handling (og
dermed «sminker grisen»). Disse tendensene hos Lynch
har gjort at det har tatt meg tid å skulle sette meg ned i tre timer
med noe som visstnok skulle være hans minst tilgjengelige film til
nå. Lovnadene har virket både for og imot filmen da jeg kun liker
en «utfordring» når jeg «orker».
I forhold til Inland
Empire blir det litt tafatt å skulle beskrive det iøynefallende plottet, men jeg kjører på: Filmen tar for seg en voksen
skuespiller, Nikki Grace (Laura Dern) som får en etterlengtet
hovedrolle i en film. Denne filmen i filmen er en historie om forbudt
kjærlighet mellom protagonisten «Susan Blue» (Nikki Grace) og
hennes motspillers karakter «Billy Side» (Devon Berk spilt av
Justin Theroux). Denne tematikken trekkes også utenfor filmen i
filmen da skuespillerne også trekkes mot hverandre til tross for
farene det kan føre med seg da vår heltinne er gift med en skummel type. Nikki/Susan befinner seg plutselig i et forvirrende skille
mellom fiksjon og virkelighet etterfulgt av noe man kan tolke som en
to timers tur i sin egen underbevissthet. Laura Dern returnerer fra Wild at Heart og gjør en virkelig utfordrende rolle her, måten hun klarer å gi liv til alle de sidene av samme personen gjennom filmen imponerer.
Der Lynch tidligere har
hatt en veldig stilfull/påkostet estetikk i mye av sine tidligere
verker (spesielt i Mulholland Dr. og Lost Highway) velger
han her og filme mye med håndholdt digitalkamera nesten i en Von
Triersk ånd. Dette valget virker finurlig da filmen virkelig tar
steget lenger ut av komfortsonen enn de tidligere filmene og likevel
velger en mer realistisk kamerastil. Likevel er dette ingen «Kitchen
Sink» portrettering av det underbevisste da Lynch stadig overlapper
bilder og bruker både animerte effekter og stadige brudd med rom og
tid – som seg hør og bør. For å ha det på det rene føler jeg
med kritikere av filmen, da den virkelig er et mareritt, men som noen
kommenterte, løst hentet fra mubi.com «The best nightmare i've ever
had». For under et lappeteppe av overflateliggende handling dreier
filmen seg egentlig om en bearbeidelse av et traume, de som har hatt
ett kan kjenne seg igjen i at det neppe er en behagelig prosess, men
det skaper en utrolig lettelse ved veis ende. Det var iallefall den
følelsen jeg satt igjen med etter filmen, som jeg tør kalle et
virtuost mesterverk. Dette er ekspressiv filmkunst på høyt plan.
En vurdering av filmen er,
som alltid med film, en subjektiv handling. Sjelden treffer denne
sannheten mer presist enn her. Filmen spiller på det underbevisste,
noe Lynch har god erfaring med da han hevder «Mindfullness»- og
« Transcendental» meditasjon har gitt han fortrinn når det kommer
til innsikt i denne. Dog er denne underbevisstheten individuell hos
den enkelte tilskuer og man kan ikke regne med at alle kryptiske
signaler blir like godt plukket opp av alle, folk er forskjellige. Da
dette ikke er noen vitenskap kan man diskutere frem og tilbake hvor
treffende dette er, men en ting er sikkert og det er at Lynch vet
hvordan man skal «trykke på knapper», noen av scenene i denne
filmen skremte meg mer enn noen skrekkfilm noensinne har oppnådd.
En fullverdig tolkning av
filmen vil nok bli vanskelig å få til, da den graver seg dypt inn i
hjernens irrganger. Uansett hvor langt man måtte komme på denne
prosessen har fortsatt filmen kvaliteter, særlig for de traverserte
i Lynchs samlede verker. Dette fordi den inneholder fortsatt en del
av Lynchs kjente referanser, den kule musikken, cameos av tidligere
karakterer og det røde sceneteppet vi så hjertefølt ble kjent med
i tidligere verker. Lynch slutter sirkelen godt her fra sin første til sin siste spillefilm.
