Da har jeg landet trygt og er i full gang med programmet ved Tromsø Internasjonale Filmfestival,
det er mye som skal sees og derfor er det vanskelig å få tatt seg tid til
å få skrevet noen ord om alt, men likevel er det en
og annen film som tar steget fra «god» til «særdeles» og som
derfor føles obligatorisk å formidle videre. En av disse
«overraskelsene» her på festivalen til nå er Ozons «In the House». En tittel som fikk meg til å føle meg, om
mulig, et ekstra hakk kul når jeg beveget meg inn i kinomørket.
Filmen handler om et
lærer-studentforhold ved en videregåendeskole i Frankrike. Vi blir
introdusert for den middelaldrende litteraturlæreren Mr Germain
(Fabrice Luchini) som klager over nivået blant sine elever til kona Jeanne (Kristin Scott Thomas), under denne seansen overraskes
han brått av en utleverende stil levert av den talentfulle studenten
Claud Garcia (Ernst Umhauer). Gjennom Claudes skriverier tennes det
en gnist og en nysgjerrighet hos Germain som bestemmer seg for å ta
Claude under sine vinger for å gjennom dette realisere sin egen mislykkede forfatterkarrière Gjennom mottoet «man må leve for å
skrive» oppfordres Claud til å videre oppsøke en
middelklassefamilie han har innyndet seg hos, i kraft av å hjelpe
husets sønn med matteoppgaver, med intensjoner om å avdekke familiens fasade for å skildre deres indre problemer. Dette fører til en spennende prosess
der skillet mellom fortelling og virkelighet, posisjon og vennskap,
havner i konflikt gjennom en stadig voksende voyeurisme delt mellom
lærer og student.
Filmen går fra å være
en smart komedie som parafraserer mellom fortellertradisjoner i
forhold til karakterenes intenderte prosjekt om å utvikles i
skribentrollen, til at komedien mørkner til fordel for
thrillerelementer der den skildrer karakterenes utvikling i samspill
med hverandre og deres fantasier. Dette ikke minst der «geniet» Claude stadig overgår sin lærer og fremtrer mer og mer som en kalkulerende
voyeurist.
Ozons evne til å skru
sammen fantasi, virkelighet, rom og tid virker uanstrengt og den
føles sofistikert uten å skape distanse til et vidt publikum. Den
blir en kommentar til prosessen ved å skulle skape en historie og
til den kikkermentaliteten vi alle deler. Altså en film som kan anbefales
til alle som er glad i fortelling, om så det er i kinomørket eller
i lesekroken.
Filmen er plukket opp av
Arthaus og vil få norsk premiere 1 juni.
Ozon gjør en god jobb med å gi seeren den samme følelsen som driver Germaine til å engasjere Claude. Nysgjerrigheten blir vekket, og vi sitter hele tiden med spørsmål: Hvor langt kommer han til å gå? Hvor mye er ekte og hva er oppdiktet?
SvarSlettVi vil ikke at han skal krysse grenser, men vi vil ikke at han skal stoppe heller. Både vi og Germaine får utløp for en nysgjerrighet for andres liv, uten at det går utover oss selv.
Uansett hvor mye som er opplevd og hvor mye som er fantasi, så gir slutten en følelse av at det er ikke så vanskelig å få innblikk i andres liv, hvis man bare følger med.
Veldig godt poeng, jeg føler også det er der filmens styrke ligger. Filmen lykkes med å engasjere til en aktiv kikkerpossisjon, selvom jeg mener den fordrer til egengranskning over denne prosessen.
SlettMan får jo, sammen med Germaine, flere oppvekkere mot slutten av filmen. Vi blir satt på plass gjentatte ganger, og vår voyeuristiske side blir satt litt til skamme. Følelsen av at det er uskyldig moro, blir testet. Det er ikke meningen at vi skal blande oss opp i andres liv, og det vil få konsekvenser om vi gjør det. Men vi klarer jo ikke å la være...
SlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlett