Shane Meadows "Dead Man's Shoes" (2004)

I 2007 så jeg som de fleste andre Shane Meadows gjennombruddsfilm, «Brit-gritten- «This is England» og som kritikerne satte jeg filmen høyt på grunn av sin skittenrealistiske og brutale skildring av utkant England. I kjølevannet av denne dukket «Dead Man’s Shoes» opp som en retrospektiv mange nå ville utforske. Etter en stor del anbefalinger på diverse filmforum hadde filmen lagret seg i «skal se banken». Problemet var at den var litt vanskelig å få tak i, men i dag fikk jeg endelig tak i den!

Dette er en typisk «hevnfilm», om en krigsveteran som søker hevn etter noe traumatisk har blitt begått av en gjeng langere i en engelsk småby mot veteranens tilbakestående bror. En ganske standard sjangermerkelapp der hevnmotivet er fremtredende er at vi blir servert en grusom hendelse etterfulgt av tilfredsstillende hevnscener (med nydelige unntak i Oldboy og Irreversible). Her blir vi i stedet servert en fraksjonert oppbygning av udåden utført ovenfor den tilbakestående broren porsjonert gjennom flashbacks. Hevnen virker derfor overproporsjonal. Ved denne oppbygningen pensles vår sympati mot «skurkene» i stedet for filmens "helt". Dette gjør at volden fungerer mye mer inngående og ubehagelig. Det er kun i filmens, -fantastiske, konklusjon vi blir fult ut kjent med udåden da «sistemann» på lista skrifter ovenfor sin kone i full gråt. Dermed må vi reflektere bakover for å rasjonalisere hovedkarakterens handlingsmønster.

Vi blir tatt på sengen også i forhold til krigsveteranens psyke da han innbiller seg det ene og det andre tidligere i filmen. Dette underspilte psykologiske aspektet blir nydelig portrettert av hovedrolleinnehaver Paddy Considine, og vår ambivalens til karakteren gir assosiasjoner til Taxi Drivers Travis Bickle.

Dette er Brit-Grit, ispedd Man Bites Dog og de nevnte Irreversible og Taxi Driver, uten å være ufortjent noen sammenligning. 

8/10