Nylig så jeg The Last Picture Show (Peter Bogdanovich, 1971), det er en tittel som har vært godt lagret i bakhodet i mange år, men etter å ha lest gjennom Montages.no's topplister følte jeg meg brått tvungen til å få baken i gir.
Filmen omhandler en vennegjeng, med særlig fokus på to unge menn og en ung kvinne som er fast i skillet mellom ungdom og voksen i en nedslitt og melankolsk småby i
Texas. Disse tre fargerikt spilt av en ung Jeff Bridges, Timmothy Bottoms og Cybill Shepherd. Byen er som et amerikanamaleri til den grad at det i en sekvens ruller en ball med kvister over den støvete byfasaden.
Filmen tar for seg ung kjærlighet og seksualitet, gjennom et spennende "firkantdrama" der seksualiteten er så eksplisitt iscenesatt at jeg ikke kan hjelpe meg med å forestille meg at filmen vekket kontroverser i sin samtid. Den tar gjennom ungdomsdramaet for seg lojalitet, rivalisering og selvrealisering. Disse eksplisitte handlingsforholdene er så perfeksjonistisk utført at de blir både underholdende og engasjerende til en grad hvor jeg følger ettertenksomt med i filmens ellers så sakte progressjon.
I neste lag sirkler tematikken rundt det å skulle gi slipp på «det gamle» i linje med å skulle frasi seg den aldri så trygge ungdomsrollen. Dette fører til lite gjennomtenkte handlinger i en kjent "prøve/feile" stil. Den blir i dette perspektivet en «coming of age» film. Tematikken gjenspeiles i at denne byen lever på sine siste dager, da storbyene har ført til en uttømmig av lokalsamfunnet. Det er imponerende å se hvordan filmens tematikk reflekteres uanstrengt på både et mikro- og et makronivå da denne uttømmingen også vises på personplan gjennom tapet av den ungdommelige uskylden.
Det er viktig å merke seg at filmen også er noe annet enn en coming of age film. Den er riktignok et nydelig stykke generasjonsportrett, men den er mer enn noe annet en intergenerasjonell tilstandsrapport da den gjennom den ellers så "konvensjonelle" historien om de unge elskende også tar for seg de eldres lengsel og stillstand. Dette gir filmen en rundere aroma mye takket være rolletolkninger av storheter (noe de i allefall er her) som Ben Johnson, Ellen Burstyn og Cloris Leachman. Sistnevnte leverer en så sterk prestasjon i sin rolle som den frustrerte husfruen i lengsel etter kjærlighet at det er umulig å ikke trollbindes (et tema nylig tatt opp i Ulrich Seidls Paradies: Liebe (2011)).
Filmen tar for seg ung kjærlighet og seksualitet, gjennom et spennende "firkantdrama" der seksualiteten er så eksplisitt iscenesatt at jeg ikke kan hjelpe meg med å forestille meg at filmen vekket kontroverser i sin samtid. Den tar gjennom ungdomsdramaet for seg lojalitet, rivalisering og selvrealisering. Disse eksplisitte handlingsforholdene er så perfeksjonistisk utført at de blir både underholdende og engasjerende til en grad hvor jeg følger ettertenksomt med i filmens ellers så sakte progressjon.
I neste lag sirkler tematikken rundt det å skulle gi slipp på «det gamle» i linje med å skulle frasi seg den aldri så trygge ungdomsrollen. Dette fører til lite gjennomtenkte handlinger i en kjent "prøve/feile" stil. Den blir i dette perspektivet en «coming of age» film. Tematikken gjenspeiles i at denne byen lever på sine siste dager, da storbyene har ført til en uttømmig av lokalsamfunnet. Det er imponerende å se hvordan filmens tematikk reflekteres uanstrengt på både et mikro- og et makronivå da denne uttømmingen også vises på personplan gjennom tapet av den ungdommelige uskylden.
Det er viktig å merke seg at filmen også er noe annet enn en coming of age film. Den er riktignok et nydelig stykke generasjonsportrett, men den er mer enn noe annet en intergenerasjonell tilstandsrapport da den gjennom den ellers så "konvensjonelle" historien om de unge elskende også tar for seg de eldres lengsel og stillstand. Dette gir filmen en rundere aroma mye takket være rolletolkninger av storheter (noe de i allefall er her) som Ben Johnson, Ellen Burstyn og Cloris Leachman. Sistnevnte leverer en så sterk prestasjon i sin rolle som den frustrerte husfruen i lengsel etter kjærlighet at det er umulig å ikke trollbindes (et tema nylig tatt opp i Ulrich Seidls Paradies: Liebe (2011)).
De ulike delene av filmens tematikk gjenspeiles altså i hverandre og de sammenflettes på en intrikat, men uanstrengt måte. Dette blir altså godt hjulpet av flotte rolletolkninger
og ikke minst et fantastisk kameraarbeid. Den er fylt med symbolikk og gester (som når Cybill Shepherds karakter Jacy griper biljardhullet i bildet ovenfor) som støtter under en osende «soliditet». En annen spennende del av
verket er filmens bruk av musikk. Den glir inn i det tidlige syttitallets opprørske stil da den tar avstand fra den tidligere generasjonens stororkester. Filmen bruker nesten utelukkende diegetisk musikk, og
både tekstene og melodiene farger filmen ytterligere med en lettbent melankoli, et grep som gir meg assosiasjoner til Bob Rafelsons Five Easy Pieces, som kom året før.
Alt i alt en film man godt kan se flere ganger på grunn av sin kompleksitet i det enkle løftet opp av et solid manus, og for meg er det lett å se hvorfor denne filmene har holdt seg så lenge som den har på «klassikerlistene».
Alt i alt en film man godt kan se flere ganger på grunn av sin kompleksitet i det enkle løftet opp av et solid manus, og for meg er det lett å se hvorfor denne filmene har holdt seg så lenge som den har på «klassikerlistene».
9/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar