lørdag 29. desember 2012

«Amour» Michael Haneke (2012)


Dette er ikke en spoilerfri omtale!
"Amour", er etter mitt inntrykk årets mest hypede film etter Zeitlins Beats of the Southern Wild, og hadde norsk premiere første juledag. Den har høstet en mengde toppkarakterer. Aftenpostens anmelder kalte "Kanskje tiårets sterkeste" med påfølgende sekser. At den høstet gullpalmen ved Cannes festivalen er som regel heller ikke en liten indikasjon på at vi her snakker om en solid film, og det er heller ikke det faktum at det er den anerkjente regissøren Michael Haneke som står bak spakene. 
Så jeg gjorde som seg hør og bør, kom meg på premieren midt mellom ribbe, lutefisk og medisterpølser.


Først må jeg komme med en kjensgjerning: jeg har ikke sett noen andre filmer av Haneke bortsett fra «Funny Games U.S» fra 2007. Derfor er Haneke et nærmest uskrevet blad for min del, eneste jeg har fått med meg er at filmene hans skal være krevende og at filmene hans ofte er stappet fulle med en kald kynisme. Det preger derfor også min omtale, da jeg ikke kan i noen særlig grad tolke filmen fra et auteurperspektiv.

Filmen tar for seg et eldre ektepar i åttiårene, de har begge jobbet som musikklærere og lever et harmonisk liv i en flott leilighet i Paris. De drar på konserter, hører på musikk og er i det hele tatt nydelige i sin samkjørte livsstil. Hittil er det den typiske «koselige» beskrivelsen vi får av det eldre paret, slik vi gjerne liker å se «dem». Dette får en vending, som det så alt for ofte gjør, da kona i paret plutselig lider av et slag. Anne som er spilt av den flotte Emmanuelle Riva blir dermed lam på høyre side av kroppen, og den ellers så idylliske hverdagen slår sprekker. Mannen spilt av Jean-Louis Trintignant (kjent for mange fra Krzysztof Kieslowskis «Rouge») får med dette den uvante rollen som pleieren i forholdet. Anne får nok et slag og med dette forvitrer hun sakte, men sikkert, mot slutten.



Dette portrettet av det eldre paret stiller seg i kontrast til hvordan vi vanligvis så konsekvente nekter å tenke på de eldre som noe annet enn koselige besteforeldre. Det samme med portrettet av livets brutale slutt da vi liker å se på døden som noe fredfylt som hender oss mens vi holder vår kjære i hendene, "notebookstyle". Her serverer Haneke oss altså noe vi helst vil unngå, men han får det hele til å virke så forbanna viktig og nødvendig. For midt oppe i all elendigheten vi blir servert lærer filmen oss noe viktig om relasjoner. Den sminker ikke til virkeligheten, den må vi ta imot med åpne øyne, men den gir likevel lovnader om at det er menneskene vi velger å omgi oss med som gjør alt verdt det.

Den utradisjonelle og ubehagelige vinklingen på alderdommen fylles nemlig med et uovertruffent portrett av et kjærlighetsforhold. Haneke gir oss god tid til å bli kjent med karakterene gjennom et observerende kamera og en setting perfeksjonistisk fylt med detaljer, både i kulisser og i skuespillernes fantastiske tolkninger av karakterene. Et grep som fort kunne blitt kjedsomt blir gjennom disse virkemidlene aldri dette fordi øyet får tid til å trekke til seg alle inntrykkene, samtidig som vi får tid til ettertanke. Haneke som også har skrevet manus har her gjort genistreken ved å gi disse menneskene en fortid innenfor musikkyrket, derfor får vi servert nydelig diegetisk filmmusikk som akkompagnerer bildene.



Ettertanken blir vi også servert allerede fra første scene, filmens første bilder er av et publikum som samler seg til en konsert. Filmens hovedpersoner har enda ikke blitt avslørt og blikket flakker fra ansikt til ansikt i konserthallen. Dette blir som en kommentar til at vi nå sitter på «den andre siden» og identifiserer oss inn i filmen ved at vi også er et publikum. Dette ga meg med ett tanker om at dette er en historie om også meg selv. Dette er altså livet, jeg tenker på besteforeldre, foreldre og meg selv. Dette er et grep som har blitt gjort på lignende måter før, men her føles den på ingen måte påtatt. Den har en funksjon da den leder oss som publikum inn i ekteparets liv og deres verden, leiligheten der dette kammerspillet tar plass.
En perle av en film som jeg tolker som allmenngyldig og ektefølt, den skal definitivt sees igjen om kort tid.



2 kommentarer:

  1. Den skulle bare vært en halvtime kortere. Det tok så lang tid for henne å svinne hen, at når det endelig skjedde var tankene mine "FINALLY!". Uansett hvor hjerteløst det høres ut, det tar henne TO TIMER å dø!

    SvarSlett
  2. Kan ikke helt se hvordan den skulle klart og oppnå det samme på kortere tid, bortsett fra å kanskje korte ned på duesekvensen. Det er ikke så mye målet, men veien dit som er poenget her føler jeg.

    SvarSlett